|
|
|
|
River i bruk
”Rakstejenter” (”onnejenter”) i aksjon. Legg merke til det lange og smekre skaftet på den ene riva. Den er også malt nederst. Det beskytter en trerive mot å ta opp fuktighet. En fuktig rive blir tyngre enn en tørr. Riveskaftet på plastrivene (rødt rivehode) har ikke samme gode formen.
|
|
|
|
|
|
|
Menneskets armer med hendene og de fem fingrene er en brukbar rive. Den har vært nytta så lenge mennesket har hatt behov for å rake og å samle noe sammen. Det kan være blader, små greiner eller plantedeler som er skåret over på en eller annen måte. Men armen som riveskaft og fingrene som rivetinder, gir ikke en særlig effektiv rive. Dessuten blir arbeidsstillingen ubekvem. Riva som et laget redskap, har derfor en historie langt bakover i tiden.
En rive i sin enkleste form består av et riveskaft påmontert et tverrstykke med fingre, dvs tinder. I treriver er det i tverrtreet (rivehodet, riveskallen) satt inn pinner eller tinder, som fanger opp det som skal rakes. I støpte rivehoder er tindene og tverrstykket støpt sammen.
Rivene kan være fint utsmykka med treskjæring og maling. Ved slåttedagene med elevene på Lien, er både plast- og treriver i bruk. En av rivene vi har, er fint laga og har litt utskjæring. Nederst på skaftet og på rivehodet er den blåmalt. Jeg bruker å vise denne riva til elevene og fortelle at en vakkert laga trerive, kunne være forlovelsesgave fra gutten til jenta i gamle dager. ”Kanskje denne fine riva med blåmalt rivehode har vært en slik gave”. Enkelte elever er gode i replikken. Neste dag, da jeg fordelte arbeidsoppgavene, gav jeg riva med det blå rivehodet til ei av jentene med ordene ”denne kan du få”. Hun tok den og svarte kontant ”OK, men jeg vil ikke gifte meg med deg altså”.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Riva med det blå hodet
Dette er en rive laget av en nevenyttig bonde eller en bygdehåndverker.
|
|
|
|
|
Eidsvoll rivefabrikk
Enkelte dyktige rive- og orvsnekkere utvida produksjonen til stordrift. Eidsvoll Rivefabrikk er et slikt eksempel. Fabrikken har røttene tilbake ti1800-tallet. Omkring 1925 ble det årlig produsert 144000 river og 24000 orv! Utover på 1950-tallet minska behovet for orv og river. Det som reddet bedriften var at de startet produksjonen av BBB bokhylla. Dette ble en stor suksess. I dag heter bedriften Romerike Treprodukter AS og den produserer fortsatt BBB hylla og kjøkkeninnredninger. På fotoet ser vi Bjørn Grindvoll med lagerresten av den gamle produksjonen, orv, rive, barnerive og i pappesken rivetinder.
|
|
River fra Eidsvoll Rivefabrikk
Barneutgaven av rivene som ble produsert ved Eidsvoll Rivefabrikk. Rivehodet er festa til skaftet med en bøyle og en ring. Dette gjør det enkelt å skifte skaft og hode om noe skulle ryke. Legg merke til merket med tegning av Eidsvollbygningen.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
River fra Russland
Disse to rivehodene er fotografert i Moskvas historiske museum ved Den Røde Plass.
|
|
|
|
|
|
Rivehoder støpt i aluminium
Det ser ut til at rivehoder støpt i aluminium, var de første som overtok for rivehodene i tre. Dette rivehodet fant jeg sammen med noe ”skrot” ved en slåttedag i Forradalen i Nord Trøndelag. Den er merket BERG METALL TRONDHEIM. Også Eidsvoll Rivefabrikk produserte rivehoder i aluminium en kort stund.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
1. generasjon plastrive
Dette må være en 1. generasjon plastrive. Tindene er støpt for seg, og de er satt på plass i det ferdige rivehodet på samme måte som i de gamle rivene med rivehode og tinder i tre. Selv om rivehodet var knekt, var riva var i bruk i sauefjøset på Jønsberg landbruksskole til jeg fikk den omkring 2000. I og med at riva allerede var knekt, skar jeg et snitt i den for å se om tindene var satt inn på samme måte som i en trerive. Det var de!
Hodet er merket L.MO Ø. GAUSDAL. Det står for Lodvar Mo, som produserte orv og river i Østre Gausdal.
|
Moderne plastrive
I denne riva er Egeland Plast A/S støpt inn i rivehodet. Bedriften ligger i Grimstad og har historie tilbake til 1983. Firmaet støper produkter i termoplast på oppdrag fra ulike kunder. Rivehoder er en del av den faste produksjonen. I 2010 håper de å kunne støpe innpå 50 000 river. Riveskaftet produseres av Solør Skaft på Flisa.
|
|
|
|
|
|
Bruk av river
|
Bakketørking
De tre onnejentene Margit, Grete og Margit i aksjon ved bakketørking. Slåttesamling på Steinsetra 1999.
|
|
|
|
|
|
|
Riva er et viktig redskap i ”slåttonna med håndredskap”, enten tørkinga skjer ved bakketørking eller hesjing. Den gangen slåtten bare foregikk med håndkraft, var riva kvinnfolka sitt viktigste redskap. Onnejentene raka graset utover fra skåren, snudde det, og var med på å sette det i haug om kvelden. Eller som Margit sier: ”Me breidde, kådde, sette i haug og hadde alt innestellet med mat og slikt. Og når me kunne ta til riva, fekk me gjerne eit ord om at me kom no seint ut då.”
River kan brukes til å slette jord med ved våronn i hager og på små arealer. Slike river lages i jern og betegnes jernriver. I vår sammenheng er det river som nyttes til å rake sammen høy og andre løse plantedeler, som blir omtalt. River brukes til:
Bakketørking. Ved manuell bakketørking er riva helt uunværlig. Den ble og blir nytta til å samle, spre og å vende graset, som etter hvert tørker og blir tørt høy.
Kjemming. Kjemming er å lage avlange graspakker (valmer) hvor stråene ligger mest mulig samme vei, samtidig som de er filtra inn i hverandre. Til dette arbeidet kan det nyttes spesielle kjemmeriver. De er noe kraftigere i utformingen enn de vanlige ”vende- og snurivene”.
Hesjing. Ved hesjing brukes riva til å rake gras inn til hesja, lage kjemmer om det er nødvendig, ”pynte” hesja og rake gras fram når hesja er ferdig oppsatt. Og når høyet skal i hus, er det riva som setter punktum for arbeidet.
Stell av enga. Ved ljåslått er det viktig at rusk og rask ikke ligger på marka og gir skjemt ljå. Om vi går over enga om våren med ei rive, kan vi unngå dette.
Ved ulikt
hagearbeid som gras- og lauvraking, der lett materiale skal samles sammen, kommer vi selvfølgelig ikke utenom riva.
Beskrivelse av riva
I hele Norden er
rive i en eller annen form betegnelsen på det redskapet som brukes til å samle eller spre gras og høy. Dette må vel tyde på at riva er et svært gammelt redskap, eldre enn de enkelte nasjonalstatene.
Norge: Rive (riva) eller rake er betegnelser som brukes i hele Norge. En (høy)rive brukes først og fremst i høyonna. Lauvriva brukes til å rake sammen løst lauv. En (jern)rake har jerntinder og brukes ved grunn jordarbeiding.
Sverige: I Sverige og de svensktalende deler av Finland er det flere ulike navn for rive. Noen eksempler er räfsa, härv (bl.a. i Lappland), harv, raka (bl.a. i Värmland), riva (bl.a. Tanum og Gotland) og kratta.
Betegnelsen härv eller harv er interessant, fordi denne betegnelsen i de fleste områder av Norden brukes om et redskap som harver (bearbeider) løs jord før såing. Kanskje er det slik at opprinnelig ble graset harva med en harv, men at åkerbruket overtok denne betegnelsen?
Danmark: I Danmark har jeg så langt bare kommet over betegnelsen rive.
Island: Hrîfa.
Storbritannia: Hayrake eller Rake.
Navn på de ulike delene av riva
|
Barnerive
Dette er en nylaget barnerive. Hode er i bjørk, tinder i hegg og skaft i gran. Innfestingen av tindene går fram av tegningen. Om en tind ryker, er det enkelt å plukke den ut og å sette inn en ny. Tindehodet må være akkurat litt større enn minste diameter i hullet i rivehodet. Da smetter den på plass når den forsiktig bankes inn, fordi treet trekker seg litt sammen.
|
|
|
|
|
|
|
Rivehode eller bare hode, er vanligste navnet i hele Norge. Haus (Setesdalen) og hovud (Hordaland) er jo samme ordet, det samme er skalle, som brukes en del i Sør Norge.
I Sverige brukes hovud, men også kam enkelte steder.
Rivetindene (tindene) kan både i Norge og Sverige betegnes pinne, tann (?) og tinn.
Innskjefing: Inskjeftingsdelen av skaftet kalles aks i Hordaland. Rivehjarta brukes også enkelte steder.
Riveskaftet eller bare skaftet kan kalles riv(e)ty i Nord Norge og tyg i Lappland i Sverige. Det engelske ordet er handle.
|
Ulike skjeftinger i Sverige
I Sverige ble det i 1957 gitt ut ”Atlas øver svensk folkkultur”. I dette atlaset er det kart som viser utbredelsen av ulike hustyper, redskaper, kjøkkenutstyr og mye mer. Atlaset gir et glimt inn i en tid hvor hvert distrikt kunne ha sine spesielle måter å utforme redskapen på. Noe tilsvarende er ikke gjennomført i Norge.
Dette kartet viser utbredelsen av de tre måtene rivehodet er festa til skaftet i Sør Sverige. 1 er rive med helt skaft. Dette er den festemåten som er mest vanlig i Norge. I atlaset beskrives dette som den eldste metoden som går tilbake til 250 år f.Kr. 2 med kløvet (splittet) skaft og 3 med bøyle (støttestag) beskrives som mer moderne og solide måter å skjefte rivehodet på.
En av de store utfordringene når en trerive skal lages, er å feste skaftet til rivehodet på en smekker, men solid og samtidig enkel måte. Smekker fordi det er viktig at riva er lett i vekt. I Norden er det tre festemåter i bruk, men bare en av dem er vanlig nytta i Norge.
|
|
|
|
|
|
|
Helskaftet feste. Her er det et hull i rivehodet som skaftet tres gjennom. I treriver er hullet avlangt, og riveskaftet festes ved at to av rivetindene går gjennom akset (den breie delen) i enden av riveskaftet. For plastriver er hullet rundt. Det runde riveskaftet stikkes inn i hullet og festes med en stift eller skrue.
Kløvet innfesting. Her er nederste del av skaftet splittet i to deler. Hver del settes inn i rivehodet med en innbyrdes avstand på 4 til 5 cm. De to delene låses med en tind på samme måte som ved helskafet feste. Fra 1600-tallet ble dette etter hvert vanlig festemåten i Sørvest Sverige, på Øland, i Østre Finland og i Danmark. Fordelen med kløvet innfesting er at den gir en stødig og solid skjefting.
Helt skaftefeste med bøyle (støttestag) er ganske sikkert den metoden som gir den mest stødige og solide skjefting av skaft og hode. Det kan være en eller to bøyler på hver side av skaftet. Det er særlig til korn denne riva blir nytta. Metoden ble tatt i bruk i Sørøst - Sverige (Skåne, Gotland, Øland) og i Danmark på 1700 - tallet.
|
|
|
|
Rive fra Island
Rive fra landbruksmuseet i Island. Riva har bare en tind som går gjennom festedelen av skaftet. For å gjøre skjeftinga stivere er det nytta to kiler.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Samisk rive
Rive (og ljå) fra den markesamiske boplassen Vilgesvarri (se del 3) eller Blåfjellet i Sør- Troms. Skjeftinga av riva er slik den var vanlig i hele Norge fram til plastalderen.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Tinder på over og underside. Hvorfor?
I Danmark og lengre sør i Europa har det vært (og er?) vanlig med river som har tinder både på over- og underside. Ofte er hodet også skjevt skjefta til skaftet. Dette ønsker jeg mer informasjon om.
|
Småbrukerriva
Småbrukerriva ble konstruert av Magnus Haugen ved Brusletto a/s på Geilo. Den kan brukes både til å rake nyslått gras inn til hesja, og å rake sammen tørt høy for kortere transport. Riva går på ett hjul og du fører den foran deg for å samle sammen gras eller høy. Torstein Brattegard i Vats (Ål i Hallingdal) har hatt god nytte av riva, men om den kommer ned av veggen igjen er han usikker på. ”Men tinda som mangler, burde jeg fikse”, sier han. Riva kom i salg tidlig på 1950 tallet, men produksjonen ble kortvarig. Den ble snart utkonkurrert av traktor og traktorredskap.
|
|
|
|
|
|
Jo tettere avstand mellom tindene, jo mer smått materiale får riva med seg. River hvor det er tett mellom tindene, betegnes ofte ”vel raka river”, mens river med større avstand mellom tindene betegnes ”kjemmeriver”. Det er river som blir nytta når kjemmene (grastullene, valmene) skal lages.
De første rivene ble laget i tre. Fortsatt er det vanlig at riveskaftet er i tre. Vanlige river som kjøpes i butikken, har rivehode og tinder støpt i plast. I en periode på 1950 til 60 tallet ble det produsert rivehoder i aluminium (se foto lenger oppe).
Til rivehode bruker vi kvistfri bjørk. Emnet bør ha vokst i en passe bue som svarer til den rivehodet skal ha. Rivehodet er utsatt for store påkjenninger, og vil kunne knekke om det ikke er forma ut av et naturvokst emne. Et hovedkrav til ei rive er at den er lett. Den lages derfor så smekker som mulig. Dette gjør at det stilles store krav til styrke og smidighet i materialene.
Tindene lages av ved som er seig og slitesterk. Rogn, hegg, syring, hikory og tindeved er alle brukbare.
Til
riveskaft nytter vi gran. Helst gran som har vokst langsomt, slik at den er seig og sterk. Slik gran har enten vokst på næringsfattig mark (furumark), eller stått undertrykt i tett skog. På Vestlandet hvor det fra gammelt av ikke vokser gran, er det vanlig å nytte furu. Da nyttes det ytterveden (geit-veden), og ikke innerveden (alna) med malme. Med malme i veden blir skaftet stivt og knekker lettere.
Det er viktig at skaftet ligger godt i handa og at riva er stødig i bruk. Gran er et godt materiale å holde i når det er fint pussa. Og fint pussa må riveskaftet være, skal det gli lett i hendene ved bruk. Om skaftet gjør en liten bue nedover mot marka, blir det smidig og lettstyrt. Om skaftet derimot slår rygg, blir det stivere og ligger mer urolig i hendene.
Høygaffel
Høygaffelen har ikke noen lang historie som redskap i høyonna. Så lenge bakketørking var vanligste tørkemetode, var det ikke behov for høygaffel. Alt arbeid ble gjort med riva og hendene. Etter at hesjing ble vanlig utover på 1900 tallet, nytta de fleste hendene når de la graset i hesja. Først utover på 1950 tallet ble høygaffelen et vanlig redskap ved hesjing og høybehandling.
De første hesjene var ofte permanente hesjer, hvor trestenger var surra med vidjer til staurene.Da er det uråd å komme til med annen redskap enn hendene når graset skal legges i hesja. Etter hvert som trestengene ble erstatta med tråd eller streng, var det mange steder vanlig å sette opp alle trådene før hesjinga tok til. Enkelte bruker denne metoden fortsatt. Da er det heller ikke mulig å hesje med gaffel.
|
|
|
|
|
|
Kastekløft
Herman Trillhus med rive, ”høygaffel” i tre og høystakk (les mer om stakk i kapittel om innkjøring og lagring). Høygaffelen dukka opp i ”noe som skulle bli ved”. Den ble heldigvis tatt til side, og er et godt eksempel på hvor raskt det kan være å kaste verdifulle ting. Kastekløft er riktige navnet på gaffelen. Lars T Bjella skriver i boka ”Guten og bygda” (Eige forlag 2009): Kornet vart lagt i brotet, som var rommet over lua. Det stod ein mann ved lasset og kasta eit og eit kornband opp i brotet med ei kastekløft. Dette var ein om lag to meter lang staur som anten var kløyvd i toppen eller vakse som ein gaffel med to tindar. Eit svært hendig og tenleg reiskap. Kastekløften var nok mer hendig til å kaste opp kornband med, enn til å gafle gras og høy med.
|
Høygaffel
Høygaffelen med sine spisse og glatte tinder egner seg ypperlig til å stikke inn i og å fange opp langt gras og høy Det er vel derfor vi ikke så ofte ser selve gaffelhodet, når den er i bruk. Her er det Vidar Johansen, sentral hesjeveileder ved slåttekurset på Ryghsetra, som er i aksjon.
|
|
|
|
|
|
Ulike typer høygafler og navnsetting
En gaffel for håndtering av gras og høy kan ha to, tre eller fire tinder (horn). Får den mer enn fire tinder betegnes den gjerne greip, for eksempel møkkagreip og potetgreip. Den vanlige høygaffelen har tre tinder som er spisse som syler. De spisse tindene er nødvendige for lett å kunne stikke gaffelen inn i ganske sammenfiltra gras eller høy. Tindene på en god høygaffel er bua fra tangen og ut mot spissen. På samme måte skal skaftet være noe bua den motsatte veien. Dette gir et balansert og godt grep, selv når gaffelen er tungt lasta.
|
|
|
|
|
|
|
Håndsmidd høygaffel
Dette er en håndsmidd høygaffel av god kvalitet fra Strøm gård i Nittedal. Tindene stikker 30 cm fram. Bredden i spissen er 17 cm. Tindene er noe flattrykt og smidd av en stålkvalitet som gir spenstige tinder. Med litt kraft kan nabotindene presses sammen, så de berører hverandre i spissen. Men så fort de slippes, spretter de tilbake til den opprinnelige formen. På grunn av den noe flattrykte formen er de lite bøyelige opp og ned. Det er en fordel både når det tas tak, og når (tungt) gras løftes.
|
Tjuga
Ved et besøk på gården Skogs i Leksand i Dalarne høsten 2009, kom jeg over en høygaffel med bare to tinder som fortsatt var i bruk. Bortsett fra at den er i stål, minner den mye om kastekløften fra Lien. Tjuga er et navn de nytter på denne høygaffelen.
|
|
|
|
|
Høygaffel fra Meiski
Her er en høygaffel med fire tinder i bruk i sommeren 2009. Graset langs veikanten slås og tørkes til høy. Grasgreip er en betegnelse vi kan nytte på denne gaffelen, men et greip har som regel kortere skaft og ofte et tverrstilt håndtak i enden. Meiski, Russland sommeren 2009.
|
|
|
|
|
|
|
Høytjuv fra Rælingen kommune i Akershus
|
|
|
|
Høygaffel i kommunevåpen
Kommunevåpenet til Rælingen er en kraftig høygaffel med et usedvanlig langt skaft, over 4 meter. Kommunevåpenet er knytta til høyslått på øyer i nordenden av Øyeren. Høyet ble satt opp i store stakker, og da ble denne høygaffelen nytta. Høyslåtten skjedde helt fram til 1950- tallet. I dag er øyene nytta til beite og korndyrking. Motivet illustrerer også at tre store elever renner ut i nord i Øyeren: Nitelva, Leira og Glomma.
|
Høytjuv
Det er store dimensjoner over høygaffelen som ble nytta ved stakking på øyene i Øyeren. Rælingen kirke i bakgrunnen. Legg merke til at høygaffelen i kommunevåpenet ligner mer på en vanlig høygaffel enn gaffelen på fotoet.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Øyeren med øyer
Utsikt over Øyeren med en av de største øyene. Foto ca 2000.
|
|
|
|
|
Betegnelsene høytjuv og fork
Betegnelsen høytjuv (høytyv) for høygaffel har jeg her i landet bare kommet over i forbindelse med kommunevåpenet i Rælingen. Men i Danmark (og Sverige?) er det (fortsatt?) en vanlig betegnelse. Mest sannsynlig for høygaffel med to tinder. Jørgen Søllner fra Danmark skriver i brev november 2009 om dette:
Når græsset var slået skulle det jo vendes for at tørre. Til dette brugtes en fork eller en høytyv. Det er lidt med forskel hva man kalder dette redskap, men det er dog det samme der er tale om. I Jylland vil man som oftest stå uforstående over for ordet høytyv da det der er en fork, mens man på øerne bruger begge betegnelser.
Hvorfor heder det så en høytyv? Den mest logiske forklaringen er nok at en tyv ”tager noget med sig når den går”. Men måske har forken stjålet navnet fra den riktige ”høytyv”. Høytyven er et spyd med en kraftig bagutvendende modhage. Den blev brugt ved furagehandler hvor et høles’ kvalitet skulle undersøges. Sælger ville måske lægge det bedste hø yderst og det dårligste inderst i læsset for at snyde køberen. Ved at føre ”høytyven” ind i læsset og trække den du igjen ville modhagen (tyven) tage noget af læssets indre med sig når den gikk og kvaliteten kunne kontrolleres. Den kendes efter sigende ikke i Jylland hvor jydene var alt for ærlige til at ville snyde hinanden. Dette er fortalt af en jyde og tåler nok ikke en nærmere efterforskning.
Foto Høytyv og foto Høytyv, kontroll. Figur 6 og 7. scannes)
To typer høytyver fra Dannmark
Jørgen Sølner har tatt disse to fotoene. Det ene en totindet høytyv eller fork, det andre en høytyv til kontroll av høylass.
Fork eller høfork er sammen med høtyv danske betegnelser. Men fork finner vi også i engelsktalende land i ordene pitchfork og hayfork. Det engelske ordet fork kan også bety stedet hvor en vei, elv eller grein deler seg. Det passer godt for en høygaffel med to tinder.
|
|
|
The American Gothic
Her er maleriet ”The American Gothic” en del av forsiden på en Amerikansk kokebok i tradisjonsmat. Selve maleriet er den innramma delen til venstre på bokomslaget.
|
|
|
|
|
”The American Gothic” og høygaffelen
Maleriet ”The American Gothic” fra 1930 har gitt høygaffelen en plass i kunsthistorien. Maleriet forestiller far og datter fra Iowa i USA. Den nøyaktig malte høygaffelen levner ingen tvil om at her er det en ”ekte” bonde fra Midt-Vesten. En rekke andre symboler i bildet skal forsterke inntrykket av en tradisjonell, konservativ bondefamilie. De alderdommelige klærne, kameen til datteren, det gotisk forma vinduet i 2. etasje, blomsterkrukka helt til venstre i bildet, låven, kirkespiret i det fjerne, og ikke minst det strenge og alvorsfylte utrykket til personene. Maleren Grant Wood (1892 1942) vokste opp på landsbygda i Iowa, USA Han regnes som den fremste representant for realismen innen malerkunsten i USA. Maleriet ”American Gothic” er et av Amerikas mest berømte og kjente bilder. Det henger i ”The Art Institute of Chicago”.
Bruk av høygaffelen
I boka The Haymakers er det noen linjer om oppbevaring og transport av høygaffelen som er like aktuell i Norge, som i Amerika.
"
Dyktige bønder lot ikke høygaflene stå ute, for da ville regn og dugg gjøre treskaftet mindre varig. Den samvittighetsfulle arbeider dro også høygaffelen etter seg når han gikk over eng eller beite. Dette fordi det krever mindre energi å dra en høygaffel etter seg, enn å bære den på skulderen. Når du drar høygaffelen etter deg, er det også mindre fare for at du skader deg på den, om du snubler i en høyballe eller lignende og faller framover på høygaffelen." (side 69 oversatt av HPE).
Høygaffel med klo
I Norge har jeg så langt ikke sett høygaffel med klo. Men lenger sør i Europa ser den ut til å være mye nytta. Jeg ser for meg at den er ekstra anvendelig ved lasting av høy i vogn eller stakk.
(Foto: Høygaffel Sverige og Foto Høygaffel Kosovo scannes)
Høygaffel fra Sverige og Kosovo
Begge disse høygafflene har to tinder og en klo. Hovedtindene er av tre med naturlig grenkløft. Kloa er festa på gaffelen. Fotoet med rød bakgrunn er fra et museum i Sør Sverige. Fotoet med gaffelen i bruk er fra Kosovo sommeren 2008. Foto Besarta Murselaj.
(Foto: Høygaffel Estland scannes)
Høygaffel fra Estland
Stakk og høygaffel med klo i Estland sommeren 2004. Den som prøver gaffelen er Per Øystein Klunderud, sekretær i Naturvernforbundet i Buskerud og leder for slåttekurset på Ryghsetra.