Untitled Page

Kapittel 7: Transport og lagring av høyet

Når høyet er tørt, må det fraktes fram til lagringsplassen. Før var ofte lagringsplassen langt av lei i utmarka der slåtten foregikk. Da måtte høyet transporteres fram til garden og fjøset om vinteren. Enten lagringsplassen er midlertidig eller permanent , må den beskytte høyet mot fuktighet og uønska dyr. Her skal vi se på framkjøring og lagring i et ”høyonna med håndredskap” perspektiv, men tar også med litt om hestens rolle i transporten.
Ønsker vi å bevare og å videreutvikle slåttemarka som en viktig del av det kulturelle og biologiske mangfoldet, må den høstes og skjøttes. Det samme gjelder i like stor grad hus og tradisjoner knytta til inntransport og lagring. Løer og andre byggverk i inn- og utmark knytta til slåtten er viktige elementer i kulturlandskapet. Ofte legger vi ikke merke til de før de er borte. Det kan være i seneste laget.

Dette er en kortversjon av temaet. Presentasjonen består av bilder og billedtekst. (For mer grundig gjennomgang se pdf fil)

For å få høyet i stakk, såte eller hus kan vi:

Bære høyet i hus


Emma med høybør Emma Samuelsen (født Frøstrup) var gift med min onkel Jens Bjønnes Samuelsen. Emma vokste opp og har levd alle sine dager i Oslo. Da jeg spurte om hun hadde noe bidrag til slåtteprosjektet, trodde hun ikke det. Men så en dag kom hun med dette fotografiet. Det klassiske fotoet av den unge byjenta som har ”ferie på landet” (i dette tilfelle en gård på Flekkerøya i Vest Agder) og som selvfølgelig må hjelpe til i høyonna. For smågutten på gården er det stor stas med besøk. Ekstra stor stas er det når han kan hjelpe til han også.		Reidun med børtau Ved slåttesamlingen i Venedokken prøvde Reidun Aaker seg på bæring av høy i børtau. Metoden er enkel. Et solid tau med løkke i ene enden legges på bakken og høy (helst kjemma høy) legges over tauet i passende mengde. Tauet tres gjennom løkka og strammes til før børen føres opp på ryggen. Akkurat dette siste kan være det vanskeligste. Det gjelder å krøke seg godt ned og få en sving på børen.

Trekke og dra det fram med menneskekraft.


Smart i nedoverbakke Ved slåttekurset på Ryghsetra bruker vi av og til en stor presenning for å dra graset fram til hesja. Samme metoden kan nyttes for tørt høy.

Bruke båt

(Mangler foto)

Bruke tyngdekraften for eksempel med løypestreng

(Mangler foto)

Trekke, dra og kløve høyet med hestekrefter.

	Heyband fra Island Denne skulpturen står utenfor kjøpesenteret i Borgarnes på Island. Den viser klargjøring av høy for kløving. Kunstverket ble laget i 1935 av Ásmundur Sveinsson (1893-1982), en av Islands störste kunstnere. Han var opptatt av å bringe ”kunsten ut til folket”. Han ble ofte kalt ”folkets poet”. Motivet for skulpturen er da også noe som alle islendinger som har levd noen år, nikker gjenkjennende til. Skulpturen heter Heyband – hvilket direkte oversatt til norsk betyr höybånd. Kunstverket forestiller arbeidsoperasjonen som ble utfört da höyet var tört nok til å kløves hjem. Fem favner (fimm föng) – ca. 50 kg höy ble lagt på repet (reipið), som ofte var laget av hestehår (hrosshár) og sauehorn(halgdir). ´Höyballingen’ ble som oftest utfört av en mann som strakte repet, og en kvinne som hjalp til med pressingen av höyet. Repet ble lagt ´langs og tvers´over ballen/såten. Knutene måtte være slik at de kunne löses med ett håndtak. To baller /såter kom på hver hest. Av dette kommer den urgamle måleenheten for höy i Island – hestburur- hestelass; ca 2 x 50 kg tört höy. Samarbeidet om ´ballingen´ mellom mann og kvinne var ofte knyttet til romantikk ... og videre samarbeid igjennom livet. Enkelte karer foretrakk å utföre jobben alene, de mente å oppnå större arbeidskapasitet på den måten ... Ásmundur var i sin kunst opptatt av folket i sitt daglige miljö. Ikke minst var hann opptatt av det daglige strevet i by og bygd.


Høy på slede Elever ved Lien henter høy i en utmarksløe. Elevene slo graset med ljå ved skolestart om høsten, hesja det og bar det inn i løa når det var tørt.

Lagringsmåter

Kombinert tørking og lagring. For eksempel vinterhesjer og starrgolv.

Stakk og såte

Ved å sette høyet i stakk eller såte, kan det lagres utendørs fra sommeren og til det skal brukes utover vinteren. Det var særlig ved de utslåttene det ikke var satt opp løe, at såting og stakking var i bruk. En stakk har som regel en stakkstang som høyet legges rundt. Stakken har eggforma fasong og er breiest på midten. En såte har ganske rette vegger og er avrunda med en kuleforma topp. Siden såta har en mer avrunda og brei form i toppen, er den mer utsatt for at vann skal trenge inn i den. Derfor ble det gjerne nytta et tak av never, torv og greiner. Betegnelsen såte kan også nyttes for små hauger med halvtørt gras som legges opp om kvelden ved bakketørking og fare for regn eller dogg.


Såte i Tana Kjell Larsen, Varsjik i Tana i Finnmark, ved siden av en såte. Det er ikke dagligdags å se høy i såte i Norge lenger. Kjell har høytørke. Om høsten og vinteren bruker han den til å tørke ved. Da har han ikke plass til alt høye i låven og på tørka. Løsningen er å sette opp en såte. Preseningen gjør det enkelt å få til beskyttelse mot regn. Foto sommeren 2008.		Samisk lagring av høy Fram til ca 1945 var det vanlig at samene i Nord Norge lagra høyet i luovvi. Det er et stativ laget av bjørkestenger. Det blir som en såte på høye bein. Siden høyet var løfta opp fra bakken, kunne ikke rein og husdyr nå det. Under luovvien ble det dessuten en tørr og luftig plass hvor de kunne henge opp for eksempel skaller og pesker. Her legger en av de som jobber med museet høy opp i såta. Varanger Samiske Museum 2008.
		Teksten med betegnelsen luovvi er hentet fra boka”Før og nå. En sammenstilling av gamle og nye fotografier fra Unjárga/Nesseby”, gitt ut av museet i 2006.

	Modell av samisk såte Denne modellen står i Kautokeino Bygdetun og viser en tradisjonell samisk høystakk og høyslede. Ved museet nytta de betegnelsen suoidnestàhkka. Modellen er i størrelse 1/10. Modellen er laget av ”Traktor Máhtte”, Johan Mathis K. Hæta fra Kautokeino.

			Såte med heisbart tak Bare noen få kilometer utenfor Amsterdam sentrum kan vi treffe på slike tradisjonelle nederlandske høyhus, som fortsatt er i bruk. Taket er festa til de fire betongstolpene på en slik måte at det kan sveives opp og ned, etter hvor mye høy som er lagra. Både vind og regn gjør ganske sikkert mindre skade når taket kan ligge tett på høyet uavhengig av hvor mye det er i lageret.

Bruke små spesialiserte hus (løe, utmakslu, høyskytte, høybu) i utmark, innmark eller i tunet.

	”Verdens nordligste utmarksløe?” Etter et besøk på Nordkapp, passer det bra med overnatting på ”Verdens nordligste campingplass” i Skarsvåg. Ved et lite vann rett ved campingen så jeg sommeren 2009 det som må være verdens nordligste utmarksløe (høysjå). Eieren av sjåen er Wilfred Pettersen. Han driver Midnattsol camping noen hundre meter lenger sør enn Kirkeporten camping. Wilfred satte opp sjåen omkring 1950. Som alle de andre i Skarsvåg drev han kombinert jordbruk og fiske. Høyet han slo ved vannet, lagra han i sjåen. Han tok det hjem når isen hadde lagt seg på vannet.

	Værhardt klima ”Verdens nordligste utmarksløe” står i et værhardt klima. Solide kjettinger er festa til hvert takhjørne. Kjettingene er godt forankra i bakken.
			Samisk løe Dette er en liten løe i stavkonstruksjon. Veggene er kledd med bjørkekvist som beskyttelse mot regn, men som samtidig gir god lufting. Fra et markesamisk bruk på Senja i Troms. Sommeren 2009.


Lafta utmarksløe Utmarksløene var alltid små byggverk. Ved å ha mange, men små løer ble det kort veg når høyet skulle berges i hus i den travle høyonna. Med slagghaugene på Røros som bakgrunn, virker denne løa ekstra liten. Legg merke til menneskene som går langs ryggen av slaghaugen. Røros sommeren 2009.		Lafta utmarksløe Utmarksløene var alltid små byggverk. Ved å ha mange, men små løer ble det kort veg når høyet skulle berges i hus i den travle høyonna. Med slagghaugene på Røros som bakgrunn, virker denne løa ekstra liten. Legg merke til menneskene som går langs ryggen av slaghaugen. Røros sommeren 2009.

Kombinerte bygninger, driftsbygninger, med plass for høy og husdyr.

Fram til slutten av 1800-tallet ble høy lagret i små spesialiserte bygninger. På samme måte hadde hvert dyreslag og hver arbeidsoppgave sine egne hus. Stall for hest, sauefjøs, kufjøs, grisehus, smie, stabbur, vedskjul, kokehus osv. Konstruksjonsmåten var laft, stavhus eller skjelterhus. Dette er bygningsmåter som egner seg best for mindre bygninger.

Ved inngangen til 1900- tallet brer en ny byggemåte seg utover landet. Hus i reisverk gjorde det enklere å bygge stort. Nå ble lagring av høy og lo og de ulike husdyra samla under et tak. Vi fikk det som betegnes enhetslåve, driftsbygning, uthus eller bare låve.


Låven på Blæstad Driftsbygningen på det som fram til 1964 var Blæstad Landbruksskole. Utvendig ser bygningen nesten ut som i 1964, da jeg var elev ved skolen. Innvendig er det store forandringer. Da Blæstad ble Maskinførerskole, ble låven bygget om til kontorer, kantine, klasserom og verksted. Som de fleste driftsbygningene av denne typen, ble den bygget for hestedrift. Det skapte mange farlige situasjoner da traktoren erstatta hesten utover på 1950- tallet. Som elev ved skolen opplevde jeg en tragisk ulykke. En ung lærling kjørte inn et lass rotvekster på låven. Siden låvebrua var midt på bygningen, måtte vi gjennomføre en 90 graders sving, så snart vi kom inn i låven. Med hest gikk dette greit, med traktor var det vanskeligere. Lærlingen hadde litt stor fart, greide ikke svingen og kjørte ned i høygolvet og fikk tilhengeren over seg. Han døde noen måneder senere av skadene han fikk.

Hus hvor beboelseshus (våningshus) og driftsbygning er bygget sammen.

På Lista og i Varanger var det langt ut på 1900-tallet vanlig å bygge bolighus og driftsbygning sammen som ett hus. Ved denne byggemåten sparte de tømmer og slapp å gå ut i vind, regn, snø og kulde, for å hente høy og å stelle dyra. Husa ble også varmere på denne måten.

Det er interessant at helt nord i Norge, og helt sør i Norge, har vi denne hustypen. Lista, som Varanger, er svært vindutsatte områder med lite tømmer. Kan årsaken til byggemåten være den samme i de to områdene?


Varangerhus ute av bruk Varangerhus som ikke lenger er i bruk. Vestre Jakobselv 2009		Varangerhus i bruk Varangerhus som får stelt taket. Innhuset er bebodd, men det er neppe dyr og høy som er i uthusdelen.

	Varangerhus som museum Vadsø museum holder bl.a. til i Tuomainegården. Dette er et gammelt Varangerhus .Vi ser vi fra kjøkkenet og inn i fjøsdelen.


Fra kultur til natur Det er med hus som med slåtteenger, slåtteredskap- og teknikker, de må brukes og vedlikeholdes om de skal kunne vernes. Men alt kan ikke vernes. På de to fotografiene ser vi ei lita løe langt av lei i utmarka, hvor tømmeret er i ferd med å gå tilbake til naturen. Overalt i utmarka i Norge kan vi fortsatt finne slike spor etter tidligere aktivitet. Her er det Torstein Brattegard fra Vats, Ål i Hallingdal, som har spora opp en løe han husker fra barndommen.

Om disse nettsidene med slåttestoff kan inspirere til både tenking og handling omkring vern og videreutvikling av ”høyonna med håndredskap” som en del av framtidas kulturelle og biologiske mangfold, er noe av formålet med tekst og bilder oppnådd.